Behov for nyanser i debatten om slankestudier på ungdom
En planlagt norsk studie, eMAMMO, har skapt mye engasjement. I eMAMMO-studien av ungdom med alvorlig fedme, vil vi undersøke gjennomførbarhet, effekt og bivirkninger av en 8-ukers lavkaloridiett fulgt av en 52-ukers eHelsebasert levevanebehandling med eller uten vektreduserende medisin (semaglutid).
Dette er en randomisert kontrollert studie – gullstandarden innen forskning – og skal inkludere ungdom mellom 12 og 18 år med alvorlig fedme, eller fedme kombinert med vektrelaterte følgetilstander. Alle deltakerne må ha forsøkt livsstilsendringer tidligere uten varig effekt.
Engasjementet rundt studien er forståelig. Mange uttrykker bekymring for mulig risiko, som spiseforstyrrelser, hormonelle endringer, psykisk belastning eller manglende langtidsvirkninger av lavkaloribehandling.
Samtidig har enkelte utspill i debatten skapt et inntrykk av at studien ensidig baserer seg på lavkaloridietter og undervurderer risiko.
Hva studien faktisk undersøker
EMAMMO er ikke en ren lavkaloristudie. Den kombinerer livsstilsoppfølging med moderne medikamentell behandling, og den mest restriktive fasen foregår kun i oppstarten – under tett oppfølging av helsepersonell.
Det finnes lite forskning som tyder på at nøye kontrollerte intervensjoner øker risikoen for spiseforstyrrelser eller andre av de bivirkningene som ofte trekkes frem.
Tvert imot viser lignende studier fra utlandet, som STEP TEENS, god effekt, lavt frafall og få alvorlige bivirkninger – også innen psykisk helse.
Å veie risiko mot konsekvensene av å ikke gjøre noe
All behandling innebærer risiko. Men det gjør også det å la være. Fedme i ung alder er en sterk risikofaktor for både fysiske og psykiske helseutfordringer senere i livet.
Når tradisjonelle livsstilsendringer er prøvd uten effekt, er det ikke urimelig å vurdere en behandlingsform der livsstilsendringer kombineres med medisiner, under tett medisinsk oppfølging – slik EMAMMO legger opp til.
Om formidling, polarisering og faglig ansvar
Diskusjonen om studien har vist hvor lett det er at nyanser forsvinner når enkeltsaker blåser opp i offentligheten. Debatten blir ofte polarisert: enten er man for eller imot – enten er behandlingen framstilt som farlig eller som en fasit. I realiteten finnes det gode argumenter både for og imot, og fagfolk er ofte enige om mer enn det virker som i kommentarfeltene.
Mye av forvirringen handler om hvordan forskning blir formidlet. Populærvitenskapelig retorikk kan skape et bilde av at «eliten» står mot «folk flest», eller at grunnleggende faglig uenighet egentlig er en kamp mellom «rett» og «galt». Slik forenkling gjør debatten mer underholdende, men mindre opplysende.
Å holde fast i nyansene
Forskning på prosessert mat, livsstilsendring og fedmebehandling er komplekst. For eksempel vet vi at et høyt inntak av ultraprosessert mat er koblet til dårligere helse, men det ser ut til å skyldes faktorer som allerede er tatt høyde for i dagens kostråd – ikke prosesseringen i seg selv.
Dette er et godt eksempel på hvordan en populær og intuitiv forklaring kan skygge for et mer sammensatt faglig bilde.
I en tid der skråsikre påstander får mest oppmerksomhet, er det desto viktigere å formidle det som ofte er mindre spektakulært: at kunnskap utvikles, at det finnes usikkerhet, og at vitenskapelige problemstillinger sjelden har ett enkelt svar.
